Soneterapi er en 5000 år gammel behandlingsform som ble brukt både av indianere, egyptere, afrikanere og asiater. På begynnelsen av nittenhundretallet ble den tatt i bruk av den amerikanske øre, nese og hals-legen William Fitzgerald. Han hadde en massøse som het Eunice Ingham, og hun lærte seg denne metoden. Det er en behandling som skjer via massasje på føttene. Hun tegnet også ned disse sonene, slik at man fikk et kart å jobbe etter. Fra Tyskland kom det en kvinnelig fysioterapeut, Hanne Marquardt, for å lære, og det var hun som brakte metoden videre til Europa.

Det er en ganske unik behandlingsform som er helt utrolig virksom. Her kan man i løpet av en halvtime behandle absolutt hele kroppen, hver minste lille krik og krok, uten på noen måte å overbehandle. Hver del av kroppen har sin egen spesifikke sone, og det er ganske fantastisk hva man kan lokalisere på foten, og ikke minst kurere ved hjelp av en trykk, skli-form for massasje. Helt enkelt og veldig naturlig.

Det finnes en myte om at det bør gjøre veldig vondt: Jo vondere, jo bedre, dess større effekt.... Smerte er ikke nødvendig for effekt. Det som er viktig er å finne punktene og massere til man kjenner det løsner. Man kan kjenne hvordan hevelse, spenninger og krystaller løser seg opp, og hvis det gjør vondt, så er det bare en god smerte. De som gjør dette så brutalt at det er forbundet med stor smerte, utsetter kroppen for unødvendig småskader, eks bloduttredelser. Da må kroppen bruke energi på å lege den skaden først, og det er sløsing med tid. Det skal ikke gjøre vondt. Og vil man ha folk til å komme tilbake, så må man få dem til å slappe av, og nyte, og det gjør de ikke hvis det er for smertefullt. Det skal gjøre vondt på en god måte. Som en av mine pasienter spontant uttrykte det: Det er den deiligste smerten jeg noen gang har kjent!

Kroppens organer er plassert på foten slik de naturlig er plassert i kroppen. Grovt sagt kan man si at hodet tilsvarer tå-området. Hofte og bekkenpartiet er relatert til hæl-området, og fordøyelsen og de indre organene ligger i midtpartiet av foten. Alt er veldig enkelt å lokalisere.

Hvor mange behandlinger som er nødvendig, kan variere fra åtte til tolv. Det kommer an på hvor kronisk det har blitt, almen-tilstanden og hvor mye medisiner man har spist. Men for å få et varig resultat må man over de første reaksjonene, og ikke stoppe så fort man oppnår en liten bedring. Bedringen må stabiliseres, ellers kan man snart bli like ille. Det tar tid å bli syk, og det tar tid å bli frisk. Er du gammel, full av medisiner, og med dårlig almen-tilstand, må man regne med at det tar lengre tid å bli bedre.

Jeg anbefaler ikke soneterapi fra noen annen enn en skolert terapeut. Man kan gjøre mye galt via foten, dersom man ikke vet hva man gjør. Det er ikke farlig å massere en fot lett og forsiktig, men å gnu intenst på vonde punkter er ikke lurt bare på grunnlag av en plansje man har sett i et blad. Har man funnet for eksempel hypofysen, og stimulerer den for lenge og hardt, kan man forstyrre det hormonelle systemet kraftig. Hypofysen er lett å finne via bilder, for det er et smertefullt punkt, og lett tilgjengelig. Men den skal stimuleres kort tid av gangen, noen sekunder, og ikke minutter. Den har ansvar for en hårfin balanse, og skal ikke på noen måte overstimuleres. Det kommer aldri frem i en kort artikkel om soneterapi. Tjukktarmen er også lett å finne, men trykker man feil vei her lager man forstoppelse..... Så, fagfolk er nå en gang fagfolk.

#helsetema